Veien til en sammensveiset ledergrupper– deling, debatt og unnskyld

Refleksjoner fra arbeid med en ledergruppe.
Trykk her for å lese mer om dette...

Oppdraget bestod i å bistå ledergruppen i fortolkningen av en «selvangivelse» med hensyn til gruppens fungering. De hadde skåret seg selv svært lavt på «sammensveiset», «åpenhet», «hjelpe hverandre til å lykkes» og «gjennomføringskraft».

Vi hadde fem og en halv time sammen. «Hva skal ledergruppen være – og hvor virksomhetskritisk er dette resultatet?» var inngangsspørsmålet til fortolkningsøkten.
I løpet av økten merket jeg meg flere ganger hvordan små anslag her-og-nå til å dele, åpne opp, lytte til hverandre og interessere seg for hverandres utsagn, i neste øyeblikk ble «slått til bakken» av en hard debattform - på to forskjellige måter, ved hjelp av temaskifte eller ved hjelp av stillhet.
Temaskifte skjedde gjerne gjennom at en annen i ledergruppen responderte med definerende og generelle utsagn som «dette er sikkert vel og bra, men det det handler om, er klarere definering av ansvaret i vekslingen mellom sektoransvarene våre…» eller «ja, vi kan sikkert bruke mer tid på dette, men det forandrer ikke på det faktum at jobben der ute må gjøres av noen…». Og når slike utsagn kom, henvendte vedkommende seg gjerne til lederen for gruppen eller meg, og sånn sett vekk fra den/de som nettopp hadde eksponert åpenhet, usikkerhet og/eller sårbarhet. Isolert sett er slike utsagn innholdsmessig sett riktige, og egentlig ikke til å bestride, men bygger overhodet ikke på de anslag av åpenhet og eksponering av sårbarhet som nettopp ble vist. Stillhet som respons var i effekt enda mer åpenbar.

For effekten av dette gjentatte og temmelig subtile fenomenet ble tydeligere og tydeligere for meg. Effekten var nemlig som av et virtuelt knyttneveslag overfor den/de som har eksponert seg. Temaskifte eller stillhet var i realiteten subtile, men effektive devalueringer av personen som åpnet opp. Temaskifte ga riktignok den som ble truffet litt mer rom til å «slikke sine sår», enn stillhet gjorde. Stillhet krevde tydelig noe ekstra innsats for å bevare en fasade av «kulhet» overfor de andre. Samtidig var det åpenbart at alle medlemmene av gruppen må ha erfart dette så ofte, at de er mer eller mindre eksperter på å dekke over at de blir såret.
Jeg tenkte at hvis denne gruppen skulle komme ut av sin fastlåste avmakt og følelse av at ledergruppen ikke er et energigivende og verdifullt sted å være, måtte de lære seg å kjenne igjen forskjellen på deling og debatt. Deling har etter min erfaring alltid et element av åpenhet og eksponering av sårbarhet ved seg. Deling må derfor først og fremst møtes med anerkjennelse. Debatten om hva vi skal gjøre, hva ting handler om og hva løsningen er, må i en slik ledergruppe, etter min oppfatning, tuftes på en grunnleggende anerkjennelse av den enkeltes åpenhet, tvil og sårbarhet. Hvis ikke debatteres det på nettopp grunnlag av en følelse av sårethet og ensomhet. Da blir også debatten hard og sårende. Og, og det er mitt viktigste poeng, aktørene deler ikke vital informasjon som kan opplyse debatten om hva og hvordan. Man kommer således aldri til sakens kjerne og implementering og gjennomføring av «løsninger» blir sprikende og mangelfull.

Selv om dette er direktører og «tøffe cowboyer», er de folk. Som oss andre. Og folk har følelser. I denne gruppen var mitt inntrykk at de fleste må late som om de ikke er folk. For meg ble det tydeligere og tydeligere at det at de ikke opplevde seg som en sammensveiset gruppe, kom av at de ikke kunne være folk sammen. Joda, de «gikk overens» og kunne for eksempel kjøre bil sammen med hvem som helst av de andre til et møte med en kunde eller liknende, men de var ikke fortrolige som gruppe. Jeg tenkte at denne gruppen aldri kunne bli et skjebnefellesskap før det ble utviklet stor nok forståelse av og atferdsmessig verdsetting av det menneskelige.

Min vurdering der-og-da var at de som devaluerte og «slo til bakken», ikke gjorde det med bevisst overlegg. De gjorde det på «autopilot», slik som de gjennom årenes løp hadde lært seg å ta vare på sin egen sårbarhet i slike grupper. I sine egne ledergrupper sitter de på toppen, «eier» arenaen og har kontroll. I denne gruppen, hvor de er likeverdige medlemmer, har de ikke samme posisjonskontroll og ser ut til å kompensere med skråsikkerhet, kjekkhet og avledning av anslag av sårbarhet. De handler slik ubevisst, tenker jeg, for å påvirke situasjonen, slik at de slipper å kjenne på den usikkerhet og forvirring kontakt med usikkerhet og åpenhet innebærer. Flere av gruppens medlemmer mangler rett og slett trening og erfaring med hvordan kontakt kan innlemmes i et kollegium med sidestilte og likesinnede kolleger. For noen så det ut som dette ble forsterket av at sjefen også var i rommet.

Jeg forlot gruppen etter fem og en halv time. Da hadde jeg forsøkt å belyse mine observasjoner på ulike måter. Det var ikke lett. Jeg merket hvor «delikat» temaet var. Min frykt for å såre og krenke de som ubevisst «slo andre til bakken» var stor. Mens jeg forsøkte å dele mine observasjoner, merket jeg hvor lett jeg selv kunne gli over i en debattmodus. Og ved et par anledninger konfronterte jeg i en sterk debattform selv, for så å forsøke og anerkjenne medlemmets intensjon. En hårfin balansegang, der jeg med ett befant meg selv mitt i gruppens fastlåsthetstema. Min jobb var å ikke la meg fange i samme mønster. Det var krevende. Så da jeg måtte forlate gruppen for å rekke mitt fly hjem, var det med mye ubehag, usikkerhet og tvil knyttet til hvordan mitt bidrag ville virke. «More of the same?», altså et bidrag til ytterligere avmakt? Et ørlite håp, men et bidrag som i neste omgang «slås til bakken» - en «happening»? Eller finnes det krefter og vilje nok i gruppen til å bygge videre på de bevegelser som ble skapt?

Jeg dro derfra med disse spørsmålene inni meg, og om det finnes nok vilje i gruppen til å lære seg å kjenne igjen forskjellen på deling og debatt, og om de i neste omgang har vilje til å trene opp en alternativ måte å respondere på ved deling, en måte som etter min overbevisning vil fremme alle debattene denne gruppen må ha for å lede virksomheten effektivt. Og om de ikke lærer seg en alternativ måte, men kun lærer seg å kjenne igjen symptomene på at deling blir møtt med debatt, så er det et spørsmål om de vil lære seg å be om unnskyldning i ettertid, når de oppdager hva som har skjedd. «Unnskyld» reparerer. Alltid.

Et reflekterende selv på vei hjem fra hyttetur.

En familiefar som forsøker å finne seg selv i en meningsløs kø på vei hjem fra høstferie.
Trykk her for å lese mer om dette...

Familien dumpet inn i endeløs og til dels stillestående kø på vei hjem fra hytta etter fine dager på fjellet. Vi hadde reist sent fra hytta nettopp for å unngå køen. Komme etter den.

Forventningssystemet mitt krasjet i køen. Følelsen var den av frustrasjon, sinne, angst og fortvilelse. Tanken var av typen «dette er ikke mulig», «dette er galskap», «dette klarer jeg ikke». Viljen var rettet mot å komme ut av situasjonen øyeblikkelig. Handlingen var spontan: «kjære kona", du tar over rattet, her kan ikke jeg kjøre». Kroppslig reagerte jeg med oksehunger og spiste det jeg kom over av rester i bilen. De uspiste matpakkene til ungene gikk først, termosen med kaffe drakk jeg så å si rett fra tuten. En pose Nachoships lå med ett i magesekken og Firkløverplata fikk også ben og gå på. Slik gikk den første halvtimen. Hysterisk.

Sakte gikk det opp for meg at det var jeg som satt der. «Jeg» hadde vært «ute på tur», utenfor meg selv, de siste to tusen kaloriene. Ikke før jeg brukte viljen og gikk INN i erfaringen istedenfor UT av den, sånn cirka en time senere, og begynte å bruke mine ulike reaksjoner en aning kreativt, ble det mulig å begynne turen «hjem» igjen. Det krevde i denne situasjonen en anstrengelse. Jeg måtte vri fokus fra utelukkende å være «tunet» inn på den idiotiske køen, til også å tune innover mot meg selv.

Jeg fant fram Macen. Begynte å skrive. Den som skrev var JEG. Det jeg skrev om, var alt jeg har nevnt, alt som skjedde med meg i denne situasjonen. OG om køen. Det ble morsomt. Det morsomste og beste jeg har skrevet på lenge. Det forandret ikke vesentlig på følelsene og tankene om køen - og lysten på de siste godteriene. For køen var der like forbannet. Og det forandret definitivt ikke hastigheten på køen. Men det forandret meningen. Jeg leste opp det jeg skrev til kona – og hun lo. Jeg var like frustrert, sint, engstelig og fortvilet, men jeg brukte etterhvert disse reaksjonene til å få en fin kontakt med kona mi, til å minne meg selv på at jeg faktisk kan skrive - og ikke minst brukte jeg reaksjonene mine til å le. Jeg fikk avstand ved å gå nærmere. Jeg kan faktisk også le og være lett – ja, jeg kan være litt «core» - også mens jeg er frustrert, sint, engstelig og fortvilet. Jeg ble etterhvert en som også kunne observere og reflektere over de forskjellige, skiftende og flyktige sinnstilstandene mine. Jeg var dem ikke utelukkende – jeg var ikke lenger fullstendig «lost in thoughts» eller «lost in emotions». Jeg hadde dem, tankene og følelsene, men forsvant ikke i dem. Sinnstilstandene som skifter så med omgivelsene.

For å oppsummere: Jeg HAR frustrasjon. Jeg HAR sinne. Jeg HAR angst. Og jeg HAR fortvilelse. Og det er noe av det fineste jeg har. Men jeg ER ikke. Selv om jeg har det ofte. Jeg er først og fremst en som erfarer, ser, aksepterer og reflekterer. Ikke mesteparten av tiden. Men det er like fullt hva jeg ER og VIL være. Derfor greide jeg å vri fokus i denne situasjonen.

Dette var ikke akkurat en erfaring av skillsmisse, dødsfall, sykdom, oppsigelse, brann eller andre sterke livshendelser. Det var en høstkø som stjal min skjønnhetssøvn denne natta. Men det var like fullt en viktig og nyttig erfaring, en liten hverdagserfaring som var god å trene på. Og det at jeg begynte å trene på å se, akseptere og reflektere, gjorde at jeg følte at jeg levde.

Så nå jeg har besluttet å la denne drittkøen og «dritt»følelsene og «dritt»tankene inngå som en del av mitt levde liv. Det var ikke hva jeg tenkte da situasjonen traff meg. Da ville jeg utradere situasjonen. Og første halvtimen lyktes jeg. Ved å utradere MEG. Og selve treningen som jeg fikk, den i å se, akseptere og reflektere, er god å ha under beltet til jeg virkelig trenger et observerende og reflekterende selv som er i god form.

Håper dere andre også har hatt en god høstferie:)